Rypejakt Raftsundet, Vesterålen

Rypejakt Raftsundet, Vesterålen

Vi fikk oppleve et storartet Nord-Norge hvor vi karret oss rundt i et alpint miljø. Ryper samt storfugl var det plenty av. Jakta starta med to jaktdager litt nord for Harstad, ute på en av øyene.

Vi, fatter’n og meg selv, ble guidet av kjendtmannen Rolf Larry (en onkel). Etter snaue tre minutter spasering inn i jaktterrenget, spratt det ut et koppel av røy på nokså langt hold. Det resulterte i at adrenalinet startet å pumpe som besatt rundt om i kroppen.

Tiur på hold

Jeg hadde kjøpt inn en ny type ammunisjon før jaktturen, som jeg aldri hadde prøvd tidligere. – Nittedal Duplex-. Denne ammunisjonen fikk jeg et blandet forhold til. Vel ikke mange skrittene etter utraset av røy, tok fjellets Boing 747 til vingene. To stykk tiur skar ut i et brak på pent hold, hvor knea skalv like intens som det ristet i bakken. Begge skuddene braste avgårde, uten antydning til treff. De fløy like kjekt , uten at en eneste fjær ble prella av fjærdrakta. Jeg sank sammen som en unge som hadde mista lørdagsgodteriet sitt. En slik sjanse har jeg aldri før fått på tiur. Og at det skulle ende slik var vel tiuren selvfølgelig kjempeglad for.

«Veien» opp mot fjellet var «flekkete» med store bjørker, d.v.s vanskelige skyteforhold. Som to prosjektiler kom det to nye tiurer i flukt ned fra fjellet, dundrende på skrått over meg. Men nok engang var det ingen antydning til treff. Jeg begynte virkelig å bli usikker på både hagle samt ferdigheter. Jeg har tidligere hatt endel ryper på samvittigheten, ved slike skyteforhold.

Men men. Jakta var ikke mer enn en time gammel, så jeg trøstet meg selv med at her skulle sjansene komme som perler på en snor. Det gjaldt bare å skjerpe seg! Vel oppe på brinken i lirypeterreng, spratt den første rypa opp ved en snøflekk. Den datt som den skulle, og jeg satset på at nå var jeg kommet i gang og roen kunne senke seg. Lite tenkte jeg over at det var en slenger av den spanske -Don Saga- haglepatronen som gjorde jobben. Dette er en type patron som jeg føler passer godt til Beretta’en, som jeg også har hatt min lit til i en år rekke.

Jeg forserte noen ytterligere høydemeter opp et kraftig skar, og kom opp på et nivå hvor snøen lå jevnt. Ikke før jeg hadde fått pusten igjen, spratt det opp et kull på 7-8 ryper, hvor samtlige fortsatte sine vanlige gjøremål denne dagen. Jeg kan vel ikke si annet enn at jeg var glad for at jeg var alene om denne opplevelsen. Uansett, jeg så ryper jevnt og trutt denne dagen. Enten i store flokker på lange hold, eller enkle sittere på bakken. Jeg må si jeg begynte å ane ugler i mosen når jeg skøyt på ryper sittendes på 20 meters hold, hvor de lettet like greit, uten antydning til treff. Om det kun var elendige ferdigheter eller ammunisjon, vites ikke. Men uansett tar jeg aldri mer med meg Nittedal Duplex på jakt igjen. Det endte med to ryper, hvor begge møtte Mr. Don Saga.

Til historien må det også fortelles at kjentmannen vår avsluttet turen tidligere enn oss. Han gikk ned fra fjellet mye tidligere enn oss, for å sage noe ved, samt tilbrede middagen til vi var ferdige med jaktinga. Men på vei ned alene fra fjellet, tok han en piruett i en steinrøys og skadet seg nokså hardt. Skulderen gikk ut av ledd, hvor smertene ble så kraftige at han måtte tilkalle hjelp. Hjelpen kom i form av et helikopter som fløy han ut fra fjellet og øya vi var på, hvor han hadde med seg både hus- og bilnøkkel. Men til alle gode historier, endte dette også godt.

Vi reiste så videre til Vesterålen og Raftsundet. En grepa bonde solgte oss jaktkort, samt lånte oss sin trivelige lavvu. Det området vi hadde jaktkort i, var det glissent med rype. Vi fikk kun jakta i en dag p.g.a høst/ vinter stormen kom rasende ned fjellsidene. Men en ting skal være sikkert – naturen er enorm! Selv om prestasjonene sviktet, så var inntrykkene overdøvende store. Fjellene er like bratte som den nordnorske dialekten har kraft. Bubel-lura og pinadø steike bratte fjell.

Legg igjen en kommentar