Down-Under

Ørretfiske på New Zealand

NEW ZEALAND: Per Frode omtaler sitt arbeid som «hurtigtransportarbeidende sjåfør», og har tilgang til rimelige flybilletter verden rundt. Med hans mulighet for å ta med seg en kompis på en rimelig flyreise, startet vi forsiktig med å drømme litt om en tur ned til den andre siden av kloden – New Zealand.

Når en først begynner å drømme, er det fort gjort at presset for virkeliggjøring melder seg. Det skadet heller ikke med noen timer foran TV’n med DVD filmen – Ørretjeger’n – New Zealand. Det ble raskt banket plass til noen fridager i oktober.

Ved ankomst Auckland NZ hadde vi tilbakelagt en sammenhengende flyreise på noen og tretti kjedelige timer og vi hadde passert mer enn halve kloden. Vi startet enkelt med å planlegge hva og hvorledes de neste dagene skulle utarte seg på hotellet som lå midt i sentrum av Auckland. Det eneste vi hadde bestemt på forhånd, var å leie en bobil. Det ville være det ideelle overnatting og fremkomstmiddel for det korte oppholdet på øya. Med bobil slipper man stresset med å finne nye overnattingsplasser under reisen. Vi ville samtidig ha muligheten til å campe i umiddelbar nærhet av de gode fiskeplassene. Utleie av bobil er svært utbredt på New Zealand, med mange aktører.

DVD’en Ørretjeger’n av Tore Nilsen hadde gitt god informasjon om elver en bør besøke, men siden vi ankom NZ så tidlig om våren, trengte vi litt mer utfyllende informasjon om hva og hvor det gjaldt her og nå. Vi traff nokså tilfeldig Peter Scott (Team NZ – Silver Medalist SFFN 2005), som er en svært erfaren ørretfisker og innehar god lokalkunnskap om elver på NZ. Med nye kart samt noen som han velvillig ga fra seg, knotet vi ned et stort antall gode elver som var verdt et besøk.

Vi fikk plottet inn langt flere elver enn hva vi ville klare å besøke på denne forsåvidt korte turen vår. Etter to dager søvn på hotellet, organiserte vi oss inn i vår leide bobil. Været hadde strålt helt siden vi ankom øya, med ca 23 varmegrader og sol fra blå himmel. Forventningene var store når vi kastet oss ut på feil side av landeveien og skulle ta fatt på nye opplevelser.

Første etappe gikk sørover mot Rotorua/ Murupara, for både Rangitaki og Whirinaki River var elver som ville være en fin start på denne jomfruturen. Ved ankomst Rotorua ble vi møtt av byens spesielle svovellukt. Vi karret oss videre inn i Whirinaki Forest hvor bobilen fikk prøvd sine «offroad» egenskaper. New Zealand er et svært gjestfritt land, hvor det stort sett er tillatt med fri ferdsel og camping med bobil. Det kreves kun at motorisert kjøretøy skal registreres før man begir seg inn langs skogsbilveiene.

Ved første anledning etter at bobilen var parkert ved River Road, startet rigging av stenger i ekspressfart. Ørretfiske i disse elvene er det tre ting som gjelder; kiwirig, spotte fisk samt oppstrømsfiske. Kiwiriggen består gjerne av to nympher etter hverandre og en indikator i starten av fortommen. Samtidig som utstyret var ferdig rigget og alt var klart for første prøvelse i Whirinaki River, åpnet himmelen seg og regnet fosset ned. De første timene i denne elva endte ikke akkurat som en våtdrøm, men heller som et mareritt. Clearwater ble til grumsete vann som transporterte mengder av kvist og rask. Værmeldingen var ikke særlig lys, siden det tydet på at regnet skulle fortsette de to neste dagene.

Mens regnbygene herjet, endret vi planene og satte kursen ned til byen Wellington, som ligger helt syd på øya. Videre kjørte vi til de vulkanske fjellene i Egmont National Park. Mens vi karret oss på svært smale svingete veier, i et landskap med grønne frodige sletter, presset solen seg mer og mer frem og en krystall blå himmel kom til syne. Trangen etter å fiske har sjeldent vært større. Fra Egmont National Park satte vi kursen mot Turangi i håp om godt fiske i Tongariro River. Elva er svært populær siden den innehar den største populasjonen av regnbueørret på nordøya. Her må all fisk under 45 cm settes ut igjen, så det var bare å håpe på stor fisk. Tanken var å kunne tilberede en sjølfiska ørret til kvelds i bobilen.

Vi ankom Tongariro River litt utpå ettermiddagen hvor jeg var i ferdigstilling i løpet av sekunder. Etter litt forsiktig prøving motstrøms med min kiwirig, forsvant indikatoren som et «plopp» under vannskorpa og morro’a var i gang. Krabaten som satt lett i den andre enden, var under den tillatte stekelengden, så han ble kun et lite foto-objekt, før han fant veien tilbake igjen.

Fiskeoppsynet patruljerer denne elva daglig for kontroll av fiskekort samt at fisken som tas på land, er innenfor minstemålet. Mens de kontrollerte utstyr og kort, informerte de at det var langt mer aktivitet lenger ned i strekket. Det var kanskje ikke så rart at jeg satte noen lette kengurusprett nedover elva. Jeg kom ned til et parti hvor det var nokså folksomt. Her opplevde jeg at den ene karen etter den andre fikk fast fisk på sine fluer, mens sola forberedte plass for natta. Mens de andre gutta var på vei til å pakke ned utstyret, smalt det endelig til i stanga. Utraset føltes stort når karen tok godt ut nedover elva. Ved en anledning brøyt han vannskorpa med sin fulle lengde, og viste meg at han var helt klart klar for stekepanna.

Mens jeg jobbet med denne karen i en vakker natur hvor solen hadde startet sine nattlige forberedelser, syntes jeg det var rart at Per Frode ikke benyttet sjangsen til å fiske i denne fantastiske elven. Ørreten ble håvet og målt til 68 cm lang, hvorpå det er den største jeg hittils har fått på land. Denne kvelden ble det et realt herremåltid i bobilen. Regnbue ala New Zealand bestod i stekt filtrert regnbue med ris og saus. Litt utpå neste dag pakket vi igjen bilen for å se ytterligere av øyas rariteter. Vi stoppet innom Rotorua hvor vi opplevde varme kilder og intens svovellukt. Videre kjørte vi opp langs kysten til Coromandel før vi returnerte bobilen i Auckland. På seks dager hadde Bobilen fraktet fiskeutstyret 2500 kilometer på svingete og smale veier rundt nesten hele nord øya av New Zealand.

Vi begge fikk smake litt på opplevelsene som New Zealand har å by på. Skal man legge ut på en såpass lang tur, bør man ha god tid. New Zealand er delt i to øyer hvor en bør få plass til å oppleve de begge. Vi tok kun utgangspunkt i nord-øya, siden våren sies å starte tidligere nordpå. Dette var en tur som virkelig frister til gjentagelse.

Legg igjen en kommentar