ørretfiske-hardangervidda

Ørretfiske på Hardangervidda

ØVRE EIDFJORD: Første dagen er like tung, uansett om man går 2 eller 10 timer. Denne gangen prøvde vi (Karl-Erik, Frode og Øyvind) den andre varianten, og rakk frem til Bersavikvatnet på ettermiddagen. Det var utrolig å komme til favorittvannet første dagen, selv om det ble litt hit og dit på slutten for å finne snøggaste vegen. Litt deppa ble vi nok, da vi møtte en guttegjeng som kunne fortelle oss om en uke med fattig fangst. Ikke var værgudene på vår side heller, så det var bare å få opp det nye teltet snarest mulig.

Nå er det slik da, at kreftene kommer raskt tilbake igjen, og før vi hadde etablert basecamp så var stengene montert, og slukene hadde fått seg et par lufteturer… Frode landet 2 fine kilosfisk før vi andre fikk med oss hva som foregikk – Bersa svikter aldri!

Vi holdt oss langs nordøst siden i 2 netter før vi følte behovet for å flytte litt på oss – vi hadde tross alt ikke utforsket denne delen av vannet før, men så resulterte og i og turens største, på 1,2 kg, og litt småfisk. Turen gikk ikke lenger enn til et lite, navnløst vann helt øst ved Bersavikvatnet, hvor en leirplass som bare var umulig å gå forbi åpenbarte seg. Her ble storfisken tilberedt på glør med dill og hvitløkspotetstappe – turens foreløpige høydare.

Etter en natt med «litlebersa», som for øvrig kun hadde småfisk å by på, bar det videre. Målet var Onkjelsvatnet, som vi ble anbefalt for 2 år siden av en Bergenser vi pratet litt med. Turen langs sørsiden av Bersa var flott, og for uten telt og fiskeplasser med høyt potensiale, observerte vi ubåter som sneik seg langs marbakken… vi prøvde selvfølgelig noen kast, men de var ikke interessert, så vi lot dem gå til neste år… Onkjelsvatnet venta!

Vi luncha ved Fagradalsvatnet, og fjellduken kombinert med neongrønne turstaver viste seg nok en gang å være en slager. Grunnlaget for å forsere Valeggi på veg mot Kinso lå på bunnen av en boks med snurring, som satt som et skudd, der vi satt lunt og godt i ly for regnet.

Hølene i Kinso så også særdeles lovende ut, så en liten pust i bakken ble selvfølgelig kombinert med et par kast – resultatløst må sies, men det står helt sikkert noen sværinger på bunn der…

Da vi etter litt klatring kom opp til Onkjelsvatnet var ikke naturen på vår side – det gjelet vi kom inn i var ikke bare kjemisk fritt for teltplasser, det var også hjemsted for den sureste og mest stanhaftige vind, og når det i tillegg var kjemisk fritt for vak og napp var beslutningen om å gå videre lett… Veivatnet «here we come»! Nå hadde seg slik at vi begynte vel å bli litt «tomme» i beina, så det er ikke umulig at Onkjelsvatnet får en ny sjanse til å vise seg fra sin beste side…

Vel fremme ved sørøst enden av Veivatnet fant vi ei lun vik, hvor vi kunne rigge til en romslig gapahuk av fjelldukene. Vi forsøkte fisket langs nordsida av vika utover, uten suksess, men det var nå et og annet vak langt utpå der.

Dagen etter bar det videre til en hemmelig plass langs Veivatnet, og etter noe fomling fant vi en fin plass å sette opp både gapahuk og telt. Det gikk ikke lang tid før vi var langs vannkanten igjen, men vi ble ikke akkurat utslitt av å hale inn fangst… vi begynte å føle suget på litt fisk igjen, det må sies. Etter mørkets frembrudd var det en liten ubåt som fikk landkjenning, men den hadde slettes ikke lyst å ende opp i steikepanna, så etter litt fomling i sanden, klarte den å lure seg utpå igjen – og den var garantert turens største, ingen tvil om det.

Så var det på tide å vende nesen hjemover igjen. Tradisjonen tilsier siste natt ved Langavatnet, men den som intet våger intet vinner, vi bestemte oss for Sinnhovdavatnet på siste kvelden, og la veien om Holmavatnet. Vi traff Holmavatnet til lunch, og fisket oss bortover langs sørsiden, og for første gang må vi vel si at vi fikk mer en nok fisk. Det var smått, men det var nydelig steikefisk, rød og fin, på 150-300g. Det holdt både til lunch og til en middag ved Sinnhovdavatnet. Sinnhovdavatnet svarte ikke til forvetningene, selv om vi fikk noe småfisk, så vi får se om ikke Fagradalsbjørnen må bestiges igjen neste år, på vei til Langavatnet, selvfølgelig med en svipptur innom Holmavatnet for en bedre lunch.

Drivkraften på turen ned er som vanlig iskold Hansa på Vivelid, og nå var det til og med ½ liters bokser på menyen! Turen blir jo ikke kortere av den grunn, men «turboen» knirker så mye mindre…

Legg igjen en kommentar