Ørretfiske Øvre Eidfjord, Hardangervidda

ØVRE EIDFJORD: I trå med tradisjonene reiste vi i år også inn fra vest i Hardangervidda. Rekrutteringen av kompiser til denne turen er utrolig bra, for i år ble to nye medlemmer bitt av basillen. Foruten Øyvind, Frode og Jan, kom Stian direkte fra Singapore og Per Frode ankom fra østlandet. Så vi skulle være nokså mannsterke til at en av oss skulle få lure på storørreten. I friskt minne fra i fjor, hvor gromkaren målte hele 2,6 kilo, var det nok et ønske fra de fleste av oss å slå denne rekorden.

Ved avreise fra Stavanger, en grytidilig morgen, var bilen nok en gang fullstappet med en gjeng som hyperventilerte mellom reisefeber-toktene. Dette hadde vi venta på i minst 350 dager. Bilen var ferdig pakka kvelden før, for vi ønsket å presse litt på tidskjemaet, slik at vi kunne starte å gå ved lunch tider. Den minste ting var planlagt og tilrettelagt for at alt skulle gå så knirkefint som mulig. Men hvem tenkte vel på at både styrmann og kartleser satt med Otta i hode, og ikke Odda. Så der røyk tidsskjemaet, men det skal sies at det er et pent stykke Norge en opplever dersom en velger å kjøre av hovedveien for å se nærmere på de omgivelsene som ligger rundt. Det satte kun en ekstra piff på turen.

Første dagsetappe gikk vi inn til Vatnalivatnet, hvor vi ble fortalt av turistinformasjonen på Odda at her går det mye stor fisk. Været var blikkstille, med sommersol fra klar himmel. Vi håpte at dette været ville følge med oss innover på vidda. Vatnalivatnet stod ikke helt til beskrivelsen vi fikk fra turistinformasjonen, men vi brukte heller ikke så mye tid på dette vannet. Fra Vatnalivatnet gikk turen inn til
Bersavikvatnet hvor vi hadde planlagt å bli et par dager.

I friskt minne fra i fjor var vi alle klar over at dersom noen skulle ta storfisken, var det nok i Bersavikvatnet det skulle skje. Mens vi satte opp lavvuen merket vi at det var et værskifte på gang. Vinden tok mer og mer tak, mens skyene kom innover store og tunge. Gjengen monterte fiskeutstyret så fort telt og utstyr var plassert. Først ute var Frode. Det var ikke mange kastene han hadde hatt før vi hørte ”hylet fra Bersavikvatnet”. Dessverre hadde ikke denne gromkaren tenkt seg på land, noen som igjen ødela litt for nattesøvnen til Frode. Men den første kvelden fikk både Øyvind og Frode hver sin flotte ørret.

Vi startet fiske den andre dagen så fort mårra kaffen og frokosten var unna gjort. Året før fikk vi kun 3 ørreter i dette vannet i løpet av to dager, men de var dertil store. Nå var alt blitt så anderledes. Fisken beit hele dagen og frem til natta, men størrelsen var svært varierende. De første timene frem til lunch hadde vi fått 5-6 ørreter i størrelsen 350 – 500 gram. En og annen gang slo det hardt og brutalt til i den andre enden, men de satt sjeldent lenge på før det igjen ble stille. Disse opplevelsene var med på å lage noen ”store” historier rundt kaffebålet på kvelden.

Været rusket seg til og ble nokså mandig med regnbyger og vind. Lavvuen er ikke den ”boligen” som trives best i vindkastene, så vi startet med å ”bardunere” med torv og stein oppe på storm mattene. Denne handlingen var muligens en forløper til at ”Byggmester Bob” kom på ideen med å lage en skikkelig kosekrok, med lé for vær og vind.
Interessen for å rive base i dette ruskeværet var ikke det som fristet mest.
Så vi startet med å forbrenne litt krefter med å flytte litt på steinene som lå omkring teltplassen. Etter et par timers jobbing følte vi at vi hadde gjort et godt stykke arbeid. Men lite tenkte vi på at nå hadde vi gjort oss enda mer tilknytta plassen. Hvor riving av telt, og traske litt lenger inn på vidda etter storørreten, ble fjernere og fjernere.

Vi ble bare ved Bersavikvatnet, hvor vi fikk godt med fisk. Hjemturen gikk innom
Langavatnet hvor vi fisket og hadde en overnattning. Det var artig at Per Frode fikk lurt på sin hittils største ørret, og Jan fikk slått sin gamle rekord. Vi klarte ikke å lure noen som var større enn Karl Erik sin, men dette er en fin målsetting til neste år.

Legg igjen en kommentar