ørretfiske-Stabbursdalen-alta

Ørretfiske i Stabbursdalen, Finnmark

STABBURSDALEN: I starten av årets fiskesesong vokste interessen for fluefiske hos min bedre halvdel. Det skulle bare noen små bitevillige ørreter til, som røska og reiv i ei lita flue ytters på fortommen, for at hun ønsket å utvikle sine ferdigheter innen fluefiske.

Det var viktig å legge forholdene til rette slik at interessen kan vokse seg solid og stor. En pangstart for å bli bitt av denne basillen ville vært en 4-500 grammer som ikke ga seg etter det første utraset. Så det var bare å planlegge en tur til et egnet sted, hvor en slik opplevelse kunne bli en realitet. Vi bestemte oss for å prøve fiskelykken i Finnmark.

Jeg kontaktet Statskog for å få noen innspill på hvor vi burde legge turen. Jeg fikk nedskrevet kartreferanser over både gode fiskeplasser, gamme og hytte. Slik lokalinformasjon som Statskog informerer om, gir trygghet og verdsettes høyt når reisen er lang til en ukjent villmark. Stabbursdalen nasjonalpark var stedet vi skulle bli bedre kjent med.

Reisen fra Stavanger og frem til vi stod klare med ryggsekkene på bussholdeplassen på Okselva, tok ikke lenger tid enn bilturen inn til Hardangervidda. Vi fløy til Alta hvor vi hoppet på en buss med retning Skaidi. Vi hadde fulgt nøye med på værmeldingen som viste fortsatt sol og sommer i Finnmark.

Ved ankomst bussholdeplassen på Okselva, starter stien med vading over Jevnajokka og Åbmujåkka. I følge kartet skal det gå en telefonlinje vis a vis stien, men disse telefonstolpene er idag fjernet. Vi hadde første overnatting ved Vuov`decåk`ka.

Vi hadde bestemt oss for å prøve fiskelykken i den øvre delen av Stabburselva. Stabburselva er ei utrolig majestetisk elv der den boltrer seg i en Canyon ned mot Porsangerfjorden. Første møte med Stabbursdalselva var på en sommerdag uten sidestykke. Vi fant oss en fantastisk kulp som oste av spenning. Her skulle Gunvors fluefiskeinteresse få en knall åpning

Etter et forfriskenede bad lenger opp i kulpen, ”ladet” vi stengene med nymfer. Det ble tilslag på første kast, men størrelsen var ikke helt slik det var tenkt. Etter at et tyvetalls småtasser hadde ”flisa” opp noen nymfer, må jeg si at dette var langt fra hva som var tenkt om plassen.

Vi byttet flue til Streaking Caddis, selv om dette ikke ville forandre noe på fiskens størrelse i elva. Fortsatt var det de aller minste som kastet seg etter Caddisen, som stripa vannskorpa i en vanvittig fart. Den store forskjellen var at miniputtgjengen ikke hadde rette kordinasjonen eller gass nok til å få tak i pelspoden.

Rett før fiskeutstyret ble pakket bort og skrinlagt, slo det til i stanga. Denne karen, som muligens var i overkant av halvkiloen, redda troen på at det fantes større fisk i elva. Etter ny iver og stor spenning slo det til igjen. Men denne gangen var det virkelig alvor. Ved tørrfluefiske er det ikke bare at en kjenner rykket, man ser også hode og kjeften på ørreten som jafser etter flua. Dette gir et utrolig kick! Etter at flua ble dratt under, tok ørretten ut noe så ”ille gærlig”. Når lina går over til backing er 40 lengdemeter ute, og her raste det backing! Dette tror jeg er det rammeste jeg har opplevd innen fiske.

Når jeg hadde jobba meg av i armene, etter sikkert 20 minutter, fant jeg ut at landing av ørreten måtte gjøres fra land, og ikke på en stein uti elva som jeg sto på. Jeg hadde sett fisken i ”kvitauga” kun en gang, og da la han seg så bred han var på tvers i elva og raste ut igjen.

Når jeg balanserte meg barbeint over glatte og skarpe steiner inn mot land, raste karen nok engang voldsomt ut. MEN hva skjedde? Jo, når jeg stod klar ved elvebredden for å ønske han velkommen på land, satt alt bare helt fast. Alt var bare statiskt døtt, hvor karen muligens hadde ”kilt seg fast” mellom noen steiner. Det har blitt en farse å skrive om de gromkarene som aldri kom på land, men de er også med på å holde interessen varm og levende.

I ettertid er jeg blitt fortalt at det kan være lurt å ha en metallring tilgjengelig dersom fisken tar ”dekning” til bunnen. Denne ringen kobles inn på lina hvor ringen følger lina ned til den treffer fisken over nesa, som igjen skal gjøre at den skremmes opp igjen. En teori som kan virke? Uansett var dette utrolig morsomt og litt leit. For Gunvor sin del, fikk hun lurt på et voksent antall ørretter i størrelsen 50 – 300 gram. Den største fikk sparka godt nok fra seg til at interessen iallefall ikke er synkende.

Vi ville gjerne se mest mulig av dalen, så vi brøyt opp campen så å si hver dag. Ved en av disse etappene traff vi en grei og kjekk same som forstod at vi var ivrige etter storørreten. Han kjente svært lite til de plassene Statskog hadde gitt, men selv hadde han god erfaring med visse plasser. Vi tok kursen etter hva den lokale kjentmannen hadde gitt som råd. Det skal sies at plassene var fine, men plassen i stekepanna ga rom til mange ørreter.

Vi fikk oppleve Finnmark i et perfekt sommervær de syv dagene vi trasket innover Stabbursdalen. Vi så ryper hver eneste dag, hvor vi sovnet og våknet til Rypesteggens kakling. Reisen opp og ned var utrolig enkel og behagelig, samt at terrenget vi gikk i var lett å gå. Denne turen kan anbefales!

Fiskekort: Stabbursdalselva

Legg igjen en kommentar