Ørretfiske – Femunden

FEMUNDEN: Lars Monsens tilstedeværelse på tv-ruta denne vinteren fra Femunden, med sine innbydende og friske villmarksturer, gjorde at det fristet med et besøk i dette terrenget. Første mulige anledning var Pinsen med sine mange fridager. Dette var helt klart svært tidlig start på året for å svinge litt med stengene i håp om hissig bitt.

Vi pakket bilen og tok utgangspunkt i rettes mulig linje mot Røros. Den ene fjellpassasjen etter den andre ble tilbakelagt. Vi passerte brøytekanter høye som hus over Suleskar, videre til Dalen, Rukan, Tessungdalen og opp til Geilo og Gol. Disse innbydende fjellpassasjene hadde alle mange svært stygge sår. Fjellvannene som egentlig skulle ligge og blinke innbydene til en kort fiskestopp i vårsola, var så å si helt tomme for vann. Vi passerte det ene vulgære krateret etter det andre i det ellers så flotte landskapet. Ved ankomst Ringebu karret vi oss over Ringebufjellet med sommerhjul på bilen og i full snøstorm. Mai du skjønne milde!

Vel fremme i Røros var det avsatt tid til å feire unionsoppløsning for å skape den rette nasjonalsfølelsen før vi skulle inn i den frie natur. 17. mai været ble «spådd» til den kaldeste dagen i manns minne. Joda, det var nok dårlig vær i Bergen den dagen, men i Røros var det sol og flott vårvær.

Turens hovedmål var egentlig å sette kursen inn til Røavassdraget, dersom forholdene lå til rette for det. Ved parkeringen på Langen fant vi fort ut at turistforeningens merkede løyper var flekkvis dekket med snø. Forholdene var verken ment for med eller uten ski på beina.

I snøflekkene sank vi ned til knes, og en slik tur ville kostet altfor mye slit, sett i forhold til den knappe tiden vi hadde til rådighet. Etter et raskt kikk på kartet valgte vi en ny rute som ble en langt lettere utgave på vårens første fisketur. Vi fant en enkel kjerre-/ bomvei som fortsatt var vinterstengt og gikk vis a vis Feragselva. Etter ca 3 km enkel gange fant vi oss til rette i brytningen mellom Feragshåen og Feragselva.

Turen innover gikk vi i grått «vintervær» med lett snødrev som utover dagen utartet seg til skikkelig julestemning. Den gode sitringen i kroppen som vanligvis er svært så merkbar på slike fisketurer, ble godt begravd i snømengdene som datt ned. Men etter noen gode «kaffeLarser» i teltet, merket vi at det var en lysning som åpnet seg. Solen brøytet vekk det tette skydekket og tok godt tak i nysnøen som hadde lagt seg lett over terrenget.

Stengene ble rigget i ekspressfart, hvor «vallet» ovenfor Skjevhåan ble utforsket med både flue, spinner og sluk. Selv om ettermiddagsolen varmet godt i ryggen mens vi fisket lett nedover strekket, var det ikke antydning til at engang en liten fjært viste interesse for godbitene som ble servert. Men tålmodigheten var heller ikke helt tilstedet. Gunvor kom med et glimrende forslag om å ta en kveldstur opp mot Fjølburøsta.

Vi hadde ikke gått mange skrittene fra teltet før Gunvor bråstopper og peker på noen dager gamle store «fæler» i snøen. Jan, er det der bjørnespor? Vel vitende at dette temaet hadde kommet opp før avreise, hvor alle tenklige muligheter for å slukke dette temaet ble benyttet, var jeg fullstendig klar over at disse dyra ikke stod øverst på ønskelisten hos Gunvor. Jeg svarte så overbevisende jeg bare kunne, at det der var helt vanlige reinsdyrspor og penslet temaet over på samer og reinsdrifta i området. Jeg er ingen stor sporkjenner, men de spora som var satt igjen i snøen vil jeg mest sannsynlig anslå som bjørnespor. Gangen var nokså lik de spora vi så isbjørnen hadde satt fra seg inne i Tempelfjorden på Svalbard, bare at størrelsen på spora, samt avstanden mellom skrittene, var mindre.

Det var ikke den rette tida eller plassen for å diskutere dette med Gunvor, det kunne heller vente til vi var hjemme. Videre oppover kjerreveien poppet det opp lirypepar samt all verdens artige spor i nysnøen som hadde falt. Vi gikk en fin lang kveldstur og kom oss inn i teltet før neste snøbyge danset lett over telduken og dysset oss i søvn.

Neste morgen plottet vi ut en rute ned til Langtjønnbua som er en gammel laftet «tømmerhogger hytte» som Statskog lar stå åpen. Vi hadde et håp om å kunne prøve lykken i Feranghåen, Skaftholmen og Langtjønna. I løpet av natten hadde det igjen falt noe nysnø, men når vi titta ut av teltåpningen, stekte sola fra en blå himmel. Vi pakket fiskeutstyr og mat for en god dagstur.

Nok en gang tråkket vi inn i noen spennende spor i nysnøen. Disse sporene var nygåtte i den litt bløte nysnøen som hadde falt i løpet av natten. Sporene var tydelige og fortalte lett hva slags dyr som trolig tuslet rolig bare noen kilometer foran oss. Denne ensomme lafferen, som hadde passert teltet vårt på morningen med kun 100 – 150 meters avstand, var en ulv. Vi hadde jo blitt kjent med at Monsen danset så lett med disse dyra og ingen av oss hadde hadde noen rød hette på lur heller, så her var det ingen fare på ferde. Det var spennende å følge disse spora langs stien et godt stykke innover mot Langtjønnbua.

Både Ferangshåen og Langtjønna lå kun åpen og fri for is ved de grunne partiene, og det var ikke tegn til noe liv etter redskapen vi kastet ut. Det var bare å konstantere at vi var altfor tidlig ute med tanke på å ha muligheter for sprøstekt fisk i stekepanna. Men den friske fjell-lufta og litt bæring av ryggsekk, var helt klart veldig godt for kropp og sjel. Dette gav mersmak til en reprise i august måned, men da tar vi båten over til Røa og legger turen innover i nasjonalparken. Vi sitter igjen med at i Femunden var det både vilt og vakkert.


Legg igjen en kommentar