Tur, retur Bersavikvatnet – Hårteigen

HARDANGERVIDDA: Hårteigen er et velkjent landemerke for de fleste som har gått litt rundt på Hardangervidda. Med sin karakteristiske hatteform ruver den tydelig 1690 meter over havet, og er dermed den tredje høyeste toppen på vidda. Adgangen til toppen går via en ”sti” på sørøst siden. Det finnes også en adgang på sørsiden, men den skal være litt mer utfordrende…

Motivert av mye stillesitting, dårlig vær og skuffende fiske bestemte Stian og jeg oss for å ta en tur bort til Hårteigen. Etter ett kjapt blikk på kartet beregnet vi turen fra Bersavikvatnet til å være godt under to mil, noe som ikke burde ta mer enn ca 3 timer, for så spreke karer som oss. Vi valgte å legge turen innom Turistforeningshytta Torehytten, i tilfelle de kunne lokke med sjokolade og ikke minst (sukk) kaffe! Som fjellvante unge herrer pakte vi godt til turen, en flaske vann, en halv pakke Bixit og litt sjokolade.

Torehytta ligger svært vakkert til ved Øvsta Soltjørni, og over fjellryggen før hytta skremte vi opp 5-6 ryper. Allerede her begynte vi å merke sporene etter 29 år med forfall; tung pust, gele i knærne og en ubeskrivelig trang til å sitte ned. Men stolt ungdom fra Kjempers Fødeland lar seg ikke stoppe av slikt! Med sløvt blikk og verkende gnagsår kjempet vi oss videre ut i den barske villmarken. Her traff vi et hyggelig eldre ektepar fra Stavanger. De hadde akkurat vært oppe på toppen og kunne fortelle om hvor greitt det var å komme opp, siden det var lagt ut både tau og wire.

Med ungdommelig overmot ga vi oss i kast med stigningen opp til toppen. Det er mektig bratt opp, men ikke verre enn at de fleste burde klare det fint. Heldigvis var der ingen andre på toppen når vi modig tok våre siste skjelvende skritt opp mot varden på toppen. Sjelden har det vel vært mer sørgelig syn å beskue, når vi med våre siste krefter kaster oss ned i le bak varden. Tenk! Halvveis!

Etter å ha kastet innpå de siste stakkarslige restene av kjeks og sjokolade fikk vi løftet blikket såpass at vi kunne ta inn utsikten. Det er virkelig utrolig god utsikt der oppe. Det er ingen topper i nærheten som sperrer og Håteigen’s stupbratte sider. Dette gir virkelig følelsen av å stå høyt oppe på en topp, ikke bare på et høyt punkt langs en fjellrygg.

Tre timer senere kryper vi med febertokter og blødene gnagsår ned i soveposene våre. Langsomt gomler vi på elgpølse og nyinnkjøpte rosiner, mens Stian med tynn stemme hvisker: ”Det var litt langt”. Møysommelig lirker jeg frem kartet og med våre siste krefter beregner vi turen til litt under 3 mil, ingenting for spreke karer som oss!

Legg igjen en kommentar